En siberian-valp kommer i huset. 1999.

Da vi i 1997 mistet Ronja , en stor New Foundlender var dagene tunge.
Det er vondt å måtte avlive en hund man har hatt i 12 år.
Hun hadde HD og AD og hadde det ikke godt uten tabletter på slutten.
Tablettene hun fikk var Prednisolon, og de gjorde vannlatingen meget hyppig.
Og hun fikk 5-6 stk. hver dag. Vi innså at dette ikke gikk lenger, og tok den tunge veien til veterinæren.
For å høre hans mening - enda jeg innerst inne visste hva svaret ville bli.

Ronja fulgte glad med inn til veterinæren, som hun kjente fra før.
"Koselig å se han"
Han fant fort ut at hun ikke hadde det godt, og anbefalte, for hundens skyld
at hun fikk slippe. Det var vondt. Veldig vondt å reise hjem uten hund.
Og jeg bestemte meg for- der og da- det ikke skulle bli noen flere hunder.

" Vel, sa veterinæren - du vil etter hvert minnes Ronja med glede, og ønske deg en ny hund. Om et par år er du her med en valp" Der og da virket det søkt, men han fikk rett.

Påsken `99 var vi på Gomobu. Vi hadde et strålende påskevær, og gikk på ski flere ganger hver dag. Vi møtte på en kar som bodde på samme stedet, og han hadde en Alaskan Malamute på 9 mnd. Han ble veldig overasket da vi spurte om det var AM. Det var ikke mange som gjettet riktig, sa han.
Den kvelden begynte tankene å spinne. Vi var glad i fjellet, sommer som vinter.
Vi hadde arbeidstider som gav oss lov til å holde hund, og vi hadde veldig lyst på hund.
Og ikke minst - vi har erfaring med hunder. Alikevel kjente vi lite til polarhunder.

Vi logget  oss inn på  Internett da vi kom hjem, og begynte å "bla" i de polare rasene. Alaskan Malamute var jo det vi så etter.
Joda, det er en hel haug!
Og etter mye om og men, ble vi derimot enige om å se nærmere på Siberian Husky.
Vi leste mellom linjene at den var en lettere hund enn am - på de fleste måter.
Spesiellt når det gjalt omgang med andre hunder.

Så var det hvor vi skulle henvende oss da. Jeg sendte rundt noen mailer til forskjellige oppdrettere, og fikk en trivelig mail tilbake fra Rikke Bergendahl.
Hun har hatt SH i mange år, og kjenner rasen ut og inn.
Det betyr mye for meg, og at man også etter kjøpet, kan ha en god dialog med oppdretter!
Man vet jo aldri hva som kan dukke opp av spørsmål i forhold til ny rase.
Dessuten kan det være godt å ha hjelp fra ekspertisen i andre spørsmål, ved f.eks avl og oppdrett.

Da vi kom til Rikke, ble vi geleidet inn i hundegården, med 21 SH.
Og du verden for en varm velkomst vi fikk.
Maken til menneskekjære hunder, skal du lete lenge etter!!

Vi ble sjekket av både hunder og eier, og ble vel godkjent.
Rikke selger ikke SH til alle og en hver.
Hun er, med full rett, litt opps på hvem hun selger valp til.

Dette er nok heller ikke en førstegangshund, men til syvende og sist så er det jo personen som skal eie den det kommer an på.
Er man vant med hunder og lytter til oppdretter, så tror jeg likevel det går bra.
Man må likevel vite hva man har!

Vi fikk de negative sidene ved rasen først. De er få, men viktige å få med seg.
Du får en hund som - etter all sannsynlighet - må være i bånd.
Dette pga. et ofte utpreget jaktinnstinkt.
Og her og nå mens jeg skriver dette, kan jeg ikke komme på noen flere.
Det er rett og slett en trivelig og klok rase!

Rikke kom med den tispevalpen som hun skulle selge. Lita og nydelig med ett blått/brunt og ett brunt øye.
Så det var ikke lett å si noe annet enn "ja takk, vi vil gjerne ha den".
Jeg må jo innrømme at vi ønsket oss ei tispe med to blå øyne, men.......
Hva spiller egentlig det for rolle??
Hun var 3 mnd da vi så henne den dagen, Kr.himmelfartsdag 13.5.99.
Og det som har vært litt gøy sånn i ettertid, er at vi var de første
"nett-valpekjøperne" Rikke hadde:))

De neste dagene gikk til å sette opp hundegård, og kjøpe inn det som var greit å ha. Vi hentet henne fredag 21.5. 
Jeg hadde snart ferie, og eldstejenta hadde flere lesedager hjemme.
Det var godt å ha hund igjen!

Det som ble litt vrient, var å ha Tasha i hundegården.
Hun var jo alenehund, og ville være der vi var. Selvsagt.
Så gården sto nesten ubrukt den, da.
Hun gaulet og skrek som en rev der inne. Stakkars hund og stakkars naboer!
Hun ble inne hos oss. Dag og natt.
Og det er jo hva jeg er vant til. Jeg har alltid hatt hundene mine inne.
Vi tenkte tanken noen ganger, om å skaffe en hund til.
Nå hadde jo ikke Tasha noen andre enn oss å leke med, for her i nabolaget er det dårlig med unghunder. Og hver gang vi møtte en på tur, var hun helt vill, og ville ikke gå derfra.
Og det ville jo være bedre for Tasha å være ute i gården, mens vi var på jobb.
Nå var hun jo inne.
Vi kunne ikke la henne være ute i gården, slik som hun hylte.
Hun sa jo tydelig ifra at hun ikke ville være der!
Dette ville selvsagt gått over etter en tid, men vi måtte jo ta hensyn til hunden
og naboene..
DE var jo hjemme. 
Så utover høsten, snakket vi med Rikke om dette.
Hun foreslo at vi kunne låne en hund av henne, å se om det ble bedre da.
Tasha var også småspist. Hun hadde jo ikke noe konkurannse i matfatet.

Så etter høstsamlingen på Gol, tok vi med oss Znooka, halvsøster til Tasha hjem.
Hun var ikke vant til å være inne, og luktet kennelhund lang vei:))
Hun bæsjet på gulvet, for så å hoppe opp i vinduet, rive ned potteplanter og krakilsk prøve å komme seg ut av vinduet. For et leven!
Heidi kom ned trappa og lurte på om det var mulig å få den bikkja i dusjen.
"Det lukter Znooka helt inn på rommet mitt" sa hun.

Den natta sov jeg på gulvet i stua, med Znooka ved siden av meg - duftende av shampo. Hun var livredd og vettaskremt, stakkar.
Jeg hadde håpet at Tasha nå ville spise godt, med litt kamp om maten.
Neida, nå hadde vi to hunder som ikke ville spise!!!
Etter 1 1/2 uke begynte Znooka å ta til seg mat. Og som de åt - begge to.
Endelig falt ting på plass.

Og Tasha forandret seg fort. Bedre matlyst, og begge var i gården uten noe bråk. Deilig! Både for henne, oss og naboene!
Znooka trivdes godt som familiehund, og vi ble enige med Rikke om å overta henne. Så da kjøpte vi saccovogn, og kjørte fine turer i den med begge hundene.

Rikke advarte oss om utviklingen av vårt hundehold.
" Når man har fått to hunder, kan alt skje"
Hun har en fortelling på hjemmesiden sin om hundegalskap, som anbefales på det varmeste å lese. Les resten av Rikkes fortellinger også, som bringer frem både latter og vemod.
Og nyt alle de flotte bildene hennes.
God fornøyelse!

Vinteren 1999 gikk, og våren kom. Og med den, nye valpekull i vårt langstrakte land. Nå behøvde vi ikke reise så langt, for å oppleve disse vidunderlige små krabatene.
Wenche Nerheim og Kjetil Tangen, hadde en del SH. De hadde nylig fått valper på en av sine tisper. Nå skulle vi bare se, ikke ha flere hunder. Det er bare det å kunne styre seg da.
Det er ikke alltid like lett!
Så vi endte jo da opp med èn til. Tispe det også, med himmelblå øyne.
Så nå hadde vi tre, og det fungerte helt supert.
Tasha og Galena lekte dagen lang, mens Znooka lå på taket av huset sitt med frambena i kors.
Myste og passet på at flokken hennes oppførte seg etter hennes regler!

Og skulle vi ha flere hunder nå, så måtte vi flytte. Det er grenser for hvor mange man kan ha i ett boligfelt. Ikke for det, vi har ikke fått noen klager, og naboene er forbauset over hvor stille og snille hundene er. De er gode respresentanter for rasen Siberian Husky.
Når skoleklokka ringte, satt alle tre ved gjerdet.
Da kom 1`ste og 2`dre klassingene forbi. Og det var ikke hver dag ungene orket å spise opp matpakka si, så da ble det en go`bit på de tre jentene som ventet i hundegården.
Hundene fikk maten, og ungene slapp å få kjeft av mamma for ikke å ha spist opp maten sin. " Den ene tjenesten var den andre verdt " heter det jo:)

Nå skriver vi 2005 og 9 hunder i gården.
På siden "Hjemmefronten" kan du følge hva som har skjedd siden den gang.

Anne